Solstråler har varmet hvalfangerbyen i dag til tross for litt kjølig vind. Med utestua som levegg har vi fått drukket utekaffe og myst mot sola og tenkt oppussing av utestua. Da vi flyttet inn i Kasparahuset for ti år siden, var panelveggen i utestua 90-talls-blå. I dag ti år etter er den fremdeles like blå. Kanskje er det sjømannsdatter-genet i meg som har kunnet leve med den sterke blåfargen og fått meg til å tenke på livet på bøljan den blå og sporadisk oppvekst på et tankskip med blått vann så langt øyet kunne se og flyvefisk som dukke-erstatning. (Vi tørket og stoppet ut flyvefisken og jeg strikket klær til dem)
Men nå har vi bestemt oss! Med unger som farter av gårde til fotballbanen med niste og drikke i ryggsekken har far i huset og jeg fått mer tid. Vi har fått tid til å legge mer merke til omgivelsene ( og å pusse opp) enn før, da ungene var mindre og det var tut og kjør og vi var bleieskiftarbeidere.(savner det litt også)
Vi har funnet ut at vi maler utestua lysegrå innvendig på alt panel. Det passer fint til det røffe skifergulvet, det gråhvite taket og den ene veggen med hvit mur.
Kanskje var det Selina Lakes bok også som satte fart på oppussingsplanene...
Et bilde av utestua i boka fikk meg formelig til å hoppe av forskrekkelse i sofaen; ER DEN SÅÅÅÅ BLÅ??
Vi skal ha en hjemme-påske i år og kanskje klarer vi å oppgradere utestua i løpet av fridagene selvfølgelig med gode, lange kaffepauser med helfull Steltonkanne. Er været fint synes sikkert ungene det er fint å grille pølser i peisen i utestua også. Trampolinen er også kommer opp, så det er hopp og sprett i hagen om dagene, når beina ikke løper etter en rund lærkule.
Kan den oppmerksomme leser se mitt siste bruktfunn på to av bildene?
Her om dagen fant jeg nemlig et fint gammelt lavt spisebord med to skuffer i bruktbutikken. Jeg måtte bare slå til med en gang, for jeg fikk en ubehagelig følelse av at dette bordet ikke ville stå der, om jeg hadde is i magen og ventet til ettermiddagen. Så her ble det handling uten far i husets velsignelse. Han har nemlig sterke meninger om hva som er fint eller ei, og heldigvis ble han svært fornøyd med det nye bordet. Min antagelse om potensielle kunder som ville stikke av med trebordet var nok helt korrekt, for jeg fanget opp mye mumling om bordet av andre kunder, som ergret seg over at de var akkurat litt sent ute. 950 kroner betalte jeg for den nyanskafne. Vi har tenkt til å kappe litt på beinlengden og bruke det som salongbord. Nå er bena malt i en slags grønnblåfarge og bordflaten er i tre.
Vi avventer til stuegulvene er malt lysegrå i juni (antageligvis) med å se hvordan bordet blir værende.
ØNSKER DEG EN GLAD PALMEHELG!
