Helt siden jeg så kobberlampen til Tom Dixon første gang, har den alltid ligget i bakhodet mitt. Jeg har møysommelig revet ut bilder av den i diverse interiørmagasiner og fått vilter hjertebank når jeg har sett den på en eller annen instagramkonto. Det er DA, jeg tenker at den tingen nok skal bo hos oss. Far i huset og jeg har flere ganger tittet på lampen på Lune Hjem i Tønsberg og ofte har vi konkludert med at den kanskje er litt for stor for lillestua. På grunn av den lille gips-rosetten i taket kunne den jo ikke henge rett over bordet, og kanskje ville vi stange hodene våres i denne rause kobberkula......
Så satt jeg da der på Finn.no sist fredag, og av gammel vane søkte jeg på "Tom Dixon". Så poppet den opp denne lampen som befant seg i Lunde i Telemark og kostet 2500 kr. Ordinær pris på lampen varierer litt men på Lune Hjem koster den 4799 kr.
I det siste har jeg selv solgt en del ting på Finn, og da gjør vi det sånn at disse pengene går inn i noe morsomt, det være seg en interiørting eller en liten tur. Da er det ekstra motiverende å rydde og selge! Pengene til lampen var sånn sett i boks og Lunde i Telemark er 10 mil unna Kasparashuset. Her er far i huset skikkelig gem, han er aldri redd for å ta en kjøretur om det så tar litt tid. "Vi kjører til Lunde i morgen lørdag og tar det som en tur" sa han entusiastisk. Jeg kastet meg på mobilen og litt etter hadde jeg en avtale med selgeren i Lunde. Det boblet inni meg, snart... snart skulle kobber-vidunderet få et nytt hjem, og det var hos oss!
Vi skjøv bort tanken på lampens størrelse for en stund og var enige om at ble det helt feil, ville vi lett kunne selge den igjen for samme pris på kjære Finn.
Så kjørte vi da av gårde far i huset og jeg lørdagsformiddag med fulle kaffekopper med lokk og litt mørk sjokolade med pistasj og salt i. Gutta Boys ble igjen hjemme, spilte FIFA og kokkelerte.
Det er gøy å kjøre på ukjente veier! Nydelig natur fikk vi med oss og et par bruktbutikker som bonus.
I Lunde fant vi et koselig hus med utsikt mot vannet og der levde Dixonlampen et anonymt og sørgelig liv. Fra å ha hengt stolt og majestetisk i taket på en Oslo-leilighet med god høyde, hadde familien flyttet til et koselig lite hus hvor det var lavt under taket, og aldri funnet plass for lampen.
Vi var vanvittig spente da vi bar Dixon-lampa inn i lillestua og skulle prøve den. Ville den bli for stor? Tror jeg ga fra meg et lite gisp og gledesutrop da jeg raskt skjønte at jeg kunne gå under den uten å kroke meg.
Opp kom den med en gang, men jeg må fortelle dere om det lille "sjokket" vi fikk da kvelden kom og vi satte på lyset. Man burde selvfølgelig tenkt ut at den ga lite lys med formen den har, men jeg har en tendens til å tenke mer estetikk enn praktiske hensyn. Vi måtte sette oss ned å le litt. Lampen ga bare fra seg lys rett ned og det var særdeles varmt, rene disco-belysningen. Hele stuen endret seg og ble ganske ukjennelig, og en stund tenkte jeg at dette varme rødglødene lyset ville gi meg hodepine.
Nå har det gått noen dager og vi er blitt vant til den lune hula lillestua er blitt på kveldstid, og vi har løftet inn et leselys. Vi angrer ikke et sekund på lampa, og den blir beglodd og beundret hver dag.
HA EN HERLIG TIRSDAG!
