Den ekte Kaspara

For en liten stund siden skrev  Ida Susanne med bloggen "Sukkertøy for øyet" om bakgrunnen for bloggnavnet hun har. Da tenkte jeg at det burde jeg sannelig gjøre også. Vel, skrev jeg om det mens jeg blogget på bloggportalen Bloggagratis, men det er lenge siden og mange nye lesere har dukket opp siden det.
Som sikkert mange har oppdaget i KK eller på andre måter, så heter jeg ikke Kaspara i det virkelige liv, dessverre. Jeg sier dessverre fordi jeg elsker Kaspara-navnet, og etterhvert har jeg nesten begynt å tro jeg heter det.... Litt ille når det  er  nummeret før jeg signerer offentlige papirer med Kaspara!
Vel, innlevelse er viktig!
MEN... Kaspara er ikke bare tatt ut av løse luften. Kaspara var min syglade og kreative farmor som døde da jeg var rundt 25 år gammel. Heldigvis levde hun så lenge, at jeg kan huske den lille dama oppetter veggene langt oppe i åttiårene i ferd med å tapetsere vegger hos barn og barnebarn.
Kom det gjester på besøk fikk hun raskt fram hoppetauet og hoppet som besatt. Man måtte da vise hvor sprek og spenstig man var! Det manglet ikke på hurrarop og komplimenter. Dette hoppe-showet drev hun sikkert med til hun hadde passert nitti.
Kaspara som egentlig het Ebba Kaspara, ble mest Kaspara for meg. Hun vokste opp på Brekkeby i Skien der foreldrene drev et trikkotasjefirma.Disse foreldrene kunne ikke være særlig strenge etter datidens normer (ei heller etter nåtidens...)  Søskenflokken som du ser på det ene bildet (Kaspara er den lille jenta som blir løftet av moren sin) hadde et stort rom til disposisjon i det romslige huset hvor ungene fikk utfolde seg. Her fikk de ta inn kvister og avhugde trær, ekorn, stålormer, mus, kaniner osv. Bare en sjelden gang da volumet ble vel høyt sa moren med et lite sukk ; Jeg tror dere gjør kakeni på meg jeg barn".
Kakeni!!! Et rasende morsomt ord. Hvor er Norsk Språkråd??? Jeg er FOR å legitimere det som norsk uttrykk for å være utslitt. " Jeg er totalt kakeni i dag" lyder jo langt spenstigere enn "jeg er så sliten".

Farmor gikk på barnerov da hun som 23 åring giftet seg med grosserer Even,19 år. Sammen fartet de rundt i T-forden som hadde erobret landet. Farmor var faktisk en av de 10 første kvinnene som tok sertifikatet i Norge. Senere måtte hun lagt det på hylla, for jeg var aldri passasjer med henne bak rattet.

På det øverste bildet ser du Kaspara med sin førstefødte; min pappa. Hun skulle få to barn til med fem års mellomrom på hver.
Farmors store pasjon var søm. Hun elsker å sitte ved symaskinen og B-menneske som hun var sydde hun til langt utover de små timer. Da hadde Even for lengst gjort et svalestup opp i den enorme himmelsenga som sto der innnbydenede full av farmors egensydde puter.
Søsteren min og jeg fikk de vakreste kjoler som barn designet av farmor. Kanskje er det derfor jeg fremdeles elsker å gå i kjoler og skjørt og nesten må påtvinges bukser i blant. For søsteren min gikk det helt i motsatt retning; bukser ja takk!
Farmor spesialitet ved symaskinen var noble duker. Hun brukte materialer som speilfløyel hun draperte rundt blomstrete stoff og ytterst danderte hun en gullkant rundt det hele. De så virkelig staselig ut, uten at jeg kan si det helt var min smak.
Forøvrig mislikte Kaspara husarbeid og var ingen stor gourmet-kokk, men hun elsket å holde selskap!
Da pusset hun sølvet til det skinte og fant fram høye kandelabre, pyntet med tyll og lagde de mest kunstneriske servietter. Menyen var alltid den samme; smørbrød lekkert dandert og hjemmelaget karamellpudding til dessert og vertinne  farmor gikk opp flere oktaver og kvitret hele kvelden.
Høyspenningssøker var Kaspara og. Jeg glemmer aldri hvor dødsfornærmet hun var på meg da jeg som 11-åring ikke ville opp i Loopen med henne på Liseberg. Selv var hun rundt 80 år og enden på visa var ar hun loopet alene og ristet på hodet av sitt sarte barnebarn.

Slik husker jeg Kaspara, alltid med rød blomst som pynt på jakkeslaget og smilende.
På bildet tenker jeg hun nærmer seg nitti år.
Det var alltid stas å sitte ved siden av farmor i sofaen, for hun hadde verdens beste kilehender. Dessuten elsket hun å høre om kjæresterier og forelskelser og var super å betro seg til.
De siste årene av sitt liv bodde farmor på et eldresenter og far i huset og jeg besøkte henne jevnlig. En kveld satt  hun og dinglet med beina på senga og sa "jeg føler meg som 19 år inni meg, det er bare denne kroppen som er blitt så gammel".
95 år gammel sovnet hun stille inn, en liten stor dame hadde forlatt denne verden.