onsdag 3. november 2010

Den ekte Kaspara




































For en liten stund siden skrev  Ida Susanne med bloggen "Sukkertøy for øyet" om bakgrunnen for bloggnavnet hun har. Da tenkte jeg at det burde jeg sannelig gjøre også. Vel, skrev jeg om det mens jeg blogget på bloggportalen Bloggagratis, men det er lenge siden og mange nye lesere har dukket opp siden det.
Som sikkert mange har oppdaget i KK eller på andre måter, så heter jeg ikke Kaspara i det virkelige liv, dessverre. Jeg sier dessverre fordi jeg elsker Kaspara-navnet, og etterhvert har jeg nesten begynt å tro jeg heter det.... Litt ille når det  er  nummeret før jeg signerer offentlige papirer med Kaspara!
Vel, innlevelse er viktig!
MEN... Kaspara er ikke bare tatt ut av løse luften. Kaspara var min syglade og kreative farmor som døde da jeg var rundt 25 år gammel. Heldigvis levde hun så lenge, at jeg kan huske den lille dama oppetter veggene langt oppe i åttiårene i ferd med å tapetsere vegger hos barn og barnebarn.
Kom det gjester på besøk fikk hun raskt fram hoppetauet og hoppet som besatt. Man måtte da vise hvor sprek og spenstig man var! Det manglet ikke på hurrarop og komplimenter. Dette hoppe-showet drev hun sikkert med til hun hadde passert nitti.
Kaspara som egentlig het Ebba Kaspara, ble mest Kaspara for meg. Hun vokste opp på Brekkeby i Skien der foreldrene drev et trikkotasjefirma.Disse foreldrene kunne ikke være særlig strenge etter datidens normer (ei heller etter nåtidens...)  Søskenflokken som du ser på det ene bildet (Kaspara er den lille jenta som blir løftet av moren sin) hadde et stort rom til disposisjon i det romslige huset hvor ungene fikk utfolde seg. Her fikk de ta inn kvister og avhugde trær, ekorn, stålormer, mus, kaniner osv. Bare en sjelden gang da volumet ble vel høyt sa moren med et lite sukk ; Jeg tror dere gjør kakeni på meg jeg barn".
Kakeni!!! Et rasende morsomt ord. Hvor er Norsk Språkråd??? Jeg er FOR å legitimere det som norsk uttrykk for å være utslitt. " Jeg er totalt kakeni i dag" lyder jo langt spenstigere enn "jeg er så sliten".

Farmor gikk på barnerov da hun som 23 åring giftet seg med grosserer Even,19 år. Sammen fartet de rundt i T-forden som hadde erobret landet. Farmor var faktisk en av de 10 første kvinnene som tok sertifikatet i Norge. Senere måtte hun lagt det på hylla, for jeg var aldri passasjer med henne bak rattet.

På det øverste bildet ser du Kaspara med sin førstefødte; min pappa. Hun skulle få to barn til med fem års mellomrom på hver.
Farmors store pasjon var søm. Hun elsker å sitte ved symaskinen og B-menneske som hun var sydde hun til langt utover de små timer. Da hadde Even for lengst gjort et svalestup opp i den enorme himmelsenga som sto der innnbydenede full av farmors egensydde puter.
Søsteren min og jeg fikk de vakreste kjoler som barn designet av farmor. Kanskje er det derfor jeg fremdeles elsker å gå i kjoler og skjørt og nesten må påtvinges bukser i blant. For søsteren min gikk det helt i motsatt retning; bukser ja takk!
Farmor spesialitet ved symaskinen var noble duker. Hun brukte materialer som speilfløyel hun draperte rundt blomstrete stoff og ytterst danderte hun en gullkant rundt det hele. De så virkelig staselig ut, uten at jeg kan si det helt var min smak.
Forøvrig mislikte Kaspara husarbeid og var ingen stor gourmet-kokk, men hun elsket å holde selskap!
Da pusset hun sølvet til det skinte og fant fram høye kandelabre, pyntet med tyll og lagde de mest kunstneriske servietter. Menyen var alltid den samme; smørbrød lekkert dandert og hjemmelaget karamellpudding til dessert og vertinne  farmor gikk opp flere oktaver og kvitret hele kvelden.
Høyspenningssøker var Kaspara og. Jeg glemmer aldri hvor dødsfornærmet hun var på meg da jeg som 11-åring ikke ville opp i Loopen med henne på Liseberg. Selv var hun rundt 80 år og enden på visa var ar hun loopet alene og ristet på hodet av sitt sarte barnebarn.
























Slik husker jeg Kaspara, alltid med rød blomst som pynt på jakkeslaget og smilende.
På bildet tenker jeg hun nærmer seg nitti år.
Det var alltid stas å sitte ved siden av farmor i sofaen, for hun hadde verdens beste kilehender. Dessuten elsket hun å høre om kjæresterier og forelskelser og var super å betro seg til.
De siste årene av sitt liv bodde farmor på et eldresenter og far i huset og jeg besøkte henne jevnlig. En kveld satt  hun og dinglet med beina på senga og sa "jeg føler meg som 19 år inni meg, det er bare denne kroppen som er blitt så gammel".
95 år gammel sovnet hun stille inn, en liten stor dame hadde forlatt denne verden.

32 kommentarer:

  1. Så utrolig koselig å lese dette:) Hvor navnet kommer fra og historien om denne flotte damen.
    Du forteller også så utrolig bra - ble litt rørt her på slutten jeg.. :)

    SvarSlett
  2. Det var en veldig fin historie om en sprudlende dame. (Som har gitt navn til en veldig fin blogg:)

    Stina

    SvarSlett
  3. Tenk om jeg kunne bli ei dame som ble beskrevet på den måten etter min bortgang. Hun høres fantastisk ut!

    SvarSlett
  4. Åååå, så koselig fortelling om Kaspara!! Nesten så jeg fikk tårer i øynene på slutten, hehe. Jeg sier bare: gå og få navnet hennes ;)

    SvarSlett
  5. for en skjønn histore..din bestemor høres ut som verdens beste!!

    SvarSlett
  6. Så koselig og fint innlegg om farmoren din! Hun høres ut som en herlig og spenstig dame med et fantastisk navn :). Det er fint at minnene om kjære og nære som ikke lever lenger på en måte lever igjennom oss. Vi er så heldige å få omgås mange av min snille farmor sine ting til daglig her hjemme. Slik får hun en sentral plass hjemme hos oss og oldebarna selv om de desverre aldri fikk møte henne. Jeg skrev litt om dette her: http://persilledamen.blogspot.com/2010/05/minner-fra-verdens-beste-farmor.html
    Veldig koselig å få vite historien bak Kasparanavnet
    God onsdag til deg!

    SvarSlett
  7. Det var jo så rørende å lese det igjen! Selvfølgelig husker jeg denne fine gamle dame du skrev om for en god stund siden. Men du, du er jo en vel verdig etterfølger etter hun. For meg, du er og blir Kaspara :) Jeg kan god tenke meg at det blir en sånn fin historie om deg en dag (i håpentlig ytterligere fremtid.) Storklem fra PillePalle

    SvarSlett
  8. Åh, fantastisk lesing! Utrolig gøy å høre bakgrunnen for navnet, og for en farmor! Helt fantastisk. Er sikker på hun ville vært stolt av at du fører navnet hennes videre på denne måten:)

    SvarSlett
  9. For en vidunderlig farmor du har vært så heldig å ha!!

    SvarSlett
  10. Tak for fortællingen, Kaspara navnet synes jeg også er meget misundeligtværdigt navn.
    Din Farmor lyder til at have været et spændende menneske.Gode minder du har.
    Ønsker dig en dejlig aften.

    SvarSlett
  11. For en søt historie. Det var en ekte Kaspara med i bildet altså? Hun hørtes fantastisk ut hun farmora di. Og du er jo så flink til å formidle det. Nydelig!

    SvarSlett
  12. Så koselig å lese om farmora di. Ho virka som ei fargerik og festlig dame. Bloggen din kler det navnet synes eg:)

    Ha ein fiin onsdagskveld!

    SvarSlett
  13. Takk for en så koselig fortelling om en herlig dame. Forstår godt at du lar navnet leve videre :-)
    Klem fra Marie

    SvarSlett
  14. Fornøyeleg dame ho der:) Artig historie - du er ein flink forteljar!

    SvarSlett
  15. Det var et koselig innlegg Kaspara:)Hun hørtes ut som litt av en personlighet!Det er jo kjempekoselig at du bruker navnet hennes, på den måten er hun liksom med deg videre:)
    Jeg hadde lenge tenkt til å kalle opp en eventuell datter etter mormor, og på den måten ha navnet med meg videre.Men storebroren min kom meg i forkjøpet a gett.Jeg hadde ikke tenkt på at jeg kunne bruke navnet i bloggsammenheng:)Nå er det for seint, vi er gaseller nå:)
    Ha en fin kveld!!
    Klem herfra:)

    SvarSlett
  16. Åh vad fint berättat :)

    Spännande att läsa om bakgrunden till ditt bloggnamn.

    Ha det bra/Linda

    SvarSlett
  17. Hei "lille" Kaspara får jeg nesten si - så nydelig historie - og så godt at man har fått kjenne slike mennesker - det setter gode spor:)

    Ha en god kveld i Kasparahuset - her har elstedatteren og jeg faktisk sydd!!! Jeg har vært sy-veileder!!! Tror ikke det finnes nok utropstegn for slikt;);)
    Klem fra Bente.

    SvarSlett
  18. Hei Stina
    Tusen takk for dine koselige ord!
    Ha en god senkveld!
    Masse hilsner fra Kaspara

    SvarSlett
  19. Hei, så nydelig innlegg. Nå kjenner jeg at jeg også savner min farmor, Wilhelmine. Hun var også en flott dame. Jeg kan nesten bare huske at hun var glad og hun elsket å pynte seg. Det er godt at jeg har arvet mange ting etter henne, på den måten er hun også med meg videre. Julestrømpen var fantastisk, de fineste farger i beste Kasparastil! Klem W.

    SvarSlett
  20. Så fantastisk å lese! Jeg elsker sånne historier! Farmoren din minner meg litt om min kreative, spreke, og noe hyperaktive mormor:)

    SvarSlett
  21. For en fantastisk person din farmor var :) Kasparanavnet er fint, kan godt forstå du ville bruke det :)

    SvarSlett
  22. Så koselig å lese om din superspreke farmor! Høres ut som hun levde et fantastisk liv, og ingen tvil om at hun har gitt dere masse gode minner.
    -synnøve-

    SvarSlett
  23. Så koselig å minnes en slik herlig dame! Og jeg som trodde du var så heldig å hete det? Men fint å få låne det slik du gjør da. Min oldemor het det samme, og da vi fikk en datter ville jeg kalle henne det, men det var litt uvant for mannen min, så det ble Erica - og det er jo også et gammet fint navn. Sønnen vår heter Ole Emmet, eneste i Norge som heter det tror jeg;-)
    Klem fra Tone

    SvarSlett
  24. Koselig historie...jeg kjenner meg så igjen...er nesten så jeg og begynner og tro jeg heter edda..som er etter min mormor...
    Ha en vakker dag "Kaspara" :)
    "eddaKlemmer"

    SvarSlett
  25. For en nydelig historie. Det var godt å lese det samtidig veldig vondt. Skulle ønske jeg hadde en slik bestemor eller mor for den del. Du er kjempeheldig som har fått oppleve å ha en slik farmor. Takk for at du deler.
    May

    SvarSlett
  26. For en nydelig historie om en nydelig dame!

    SvarSlett
  27. Tusen takk for at du delte historien om Kaspara med oss ☺ For en fantastisk kvinne, jeg blir helt rørt her jeg sitter. Og heldige deg som har hatt en sånne utrolig farmor. Slike minner er gode å ha. En fin helg ønskes fra Medusa ♥

    SvarSlett
  28. Åh.. Kaspara hørtes ut som ei fantastisk flott dame! :)

    Vi har kalt datteren vår opp etter både hennes bestemor og oldemor, så hun heter Bertine Kaspara <3

    SvarSlett
  29. En flott fortelling om en flott dame! Takk for at du delte den med oss!! Navnet på bloggen får litt dypere mening når vi vet historien bak. Nå kommer jeg til å tenke på din farmor hver gang jeg hører navnet Kaspara.

    Vil samtidig si at jeg liker bloggen din veldig godt! En stor inspirasjonskilde - takk!
    Velkommen til meg - når som helst:)

    Klem, Janni,
    Duse Pasteller

    SvarSlett
  30. Takk for en fin fortelling! Det var en rørende historie. Takk også for en flott og inspirerende blogg :-)

    SvarSlett
  31. Heisann,
    Tenk at eg har vore så opptatt med bloggtreffing og sånn i det siste at eg ikkje hadde fått med meg detta fiiiina innlegget ditt.

    Skikkelig fint navn (har faktisk aldri hørrt det før) og for ein historie! Ja, sku me ikkje alle ønska at me var som henna? *sukk*

    Pappa si tante e faktisk litt sånn for meg. Hu e død nå, men var håndarbeidslærer og reiste rundt i verden. Tenk at som 70-åring tok hu med seg et tantebarn Europa rundt på herberger for å lera na å reisa Interail! Eg huske hu lo godt då hu fortalte at: "De trudde jo eg var vaskedama vettu" :o)

    Hu gifta seg aldri, det hadde hu og søstera blitt enige om da de var små faktisk. Tenk å holde et sånt løfte da? (Ser ut som eg ska gå i hennas fotspor der, men det e ikkje fordi eg ikkje vil jaffal...:o)) Søstera gifta seg då hu var 50 år! Eg har ofta lurt på om det nåken gong var ein mann i hennas liv (elle dama), håpe det...

    Litt før jul kom hu alltid te oss og hadde juleverksted med oss. Eg huske eg alltid gleda meg og var kjempespent på ka me sku laga det året. Det var nok mest meg av søskena mine som var ivrig, og det var nok derfor eg (som den EINASTE) fekk værr med na på tur heile 2 somre då eg var 10 og 11 år. Hu var kveker, og eg fikk værr med på leir både te Danmark og Sverige. Det var det ein god, varm stemning og me ungane fekk utfolde oss i all verdens kreative syssler. Eg trur faktisk at hu har møkje av æren både for min reiseglede og gleden over å drive med kreative sysler.

    Blei helst ein stil detta visst, men innlegget ditt brakte fram så mange gode minner for meg ser du, så TAKK :o)

    Eg har forresten ein flott benk, bokhylle og et bord som hu laga. Jepp, dama gjekk på møbelsnekkerkurs før krigen! Håpe eg klare å føra litt av ånden hennas videre, og det ser det definitivt ut som du klare :o)
    Ha ein aldeles flottanes dag, flotte du!

    SvarSlett