Rampete på nyåret

I did it again! Jeg starter nyåret med å vise meg fra min rampete side og har resolutt bært inn min elskede gamle stige fra garasjen. Dere som har lest bloggen min en stund, vet at det ikke helt er aksept for denne slitte stigen innendørs, men at jeg sniker den inn i tide og utide.
I dag sto den oppetter veggen, da mine tre mannlige samboere samt en kompis av Gutta Boys satte seg ved middagsbordet. Jeg hadde ny stategi: ikke nevne stigen, late som den var luft og se om det kom noen reaksjon.
Middagen gikk smertefritt. Vi spiste Ikeas kjøttbullar og fløtesaus som vi hamstrer med hjem, når vi innimellom får vært på Ikea med adresse Slependen.

Far i huset ville sikkert ikke ødelegge middagsfreden, men jeg var mer overrasket over at ikke en av Gutta Boys impulsivt hadde kommentert nykomlingen i stua. Det er årvåkne menn jeg bor med, alle tre. Det er ikke lett å snikinnføre møbler eller den minste lille gjenstand uten at noen oppdager det og nok har sin mening om saken.

Mens Gutta Boys og kompisen forlot middagsbordet for å hive seg over FIFA 14, tok far i huset og jeg en kopp indisk kaffe hver. (Tusen takk, Bente!)

Da falt blikket til far i huset i retning stigen, og med et kremt "den igjen?"

"La meg kose meg noen dager med den inne da!" "Jeg blir bare så glad av den!" sa jeg med min mykeste stemme og bønnende blikk.

Vel, slik er altså situasjonen nå; noen dager inne....

"Beauty is what you love"-kortet måtte jo fram med en gang!

Det er og blir de gamle tingene som har levd en stund jeg er mest glad i her hjemme. (Ja, det gjelder deg også far i huset) Kofferter fra sjømannspappaen min og ikke minst den brune røffe håndbagasjeveska hans du ser på bildet gir gode assosiasjoner og minner. Da jeg var med å hente pappa på Fornebu flyplass var det den han hadde i den ene hånden mens han vinket ivrig  med den andre hånden.

Han brukte den alltid når han og mamma skulle "romantisere" (pappa kalte det det) noen dag i hovedstaden også; gå på teater og Grand og ta igjen alt det forsømte fra halve til hele år til sjøs.

De siste årene flippet mine fargerike foreldre ut og droppet teater og Grand til fordel for "Hard rock kafe".

Pappa var da passert åtti og handlet t-skjorte trykket "Hard rock cafe" over hele brystet og hadde det kostelig morsomt.  Ble vi bedt på middag kunne han finne på å ta den over den hvite nystrøkne skjorta med slips. Han  danderte så hvite lin-oppvaskhåndkler over armen og gikk  inn i kelner-rollen med stor troverdighet.

HÅPER DU HAR HATT EN FIN START PÅ ÅRET!

JAMMEN MEG VAR DET GODT Å FÅ BLOGGET LITT NÅ!

LUN OG FIN KVELD TIL DEG!